Meninger

Når det hele handler om ost

Både ja-sida og nei-sida er helt enige om at prisen på ost er et av de viktigste Europa-spørsmålene vi kan diskutere her i landet.

I sommer gikk EU-tilhengere ut fra Venstre og Høyre ut og kritiserte norsk toll på import av ost. EU-motstanderne slo tilbake og hevdet ostetollens nødvendighet.

Når det hele handler om ost er det på høy tid med en helt ny EU-debatt.

Solidaritet med kriserammede Europa kan være et bra sted å starte.

Venstresida sier gjerne at John Fredriksen bare må holde seg i utlandet om han vil, at skattepengene ikke behøves her i Norge. Ja det samme sier kanskje grekerne om rike Norge.

Vil de egentlig ha oss med?

For nordmenn har meldt seg ut av europeisk samarbeid, vi har nemlig ikke tenkt til å bidra. Her i rike Norge vil vi ikke være med å avgjøre, vi vil ikke ha stemmerett og vi vil holde avstand til Sør-Europa.

“Grekerne får rydde opp sjøl”, sier meningsmålingene. Hvordan kan vi ellers tolke at 7 av 10 nordmenn sier de vil stemme nei til EU.

20121129-224458.jpg

Store mengder ost – EU-debattens slagmark i Norge.

Norge har blitt Europas svar på John Fredriksen. Og vi er stadig mer tilfreds med situasjonen – for meningsmålingene viser også at stadig fler nordmenn er EU-motstandere.

Å reise rundt som norsk i Europa i dag er flaut: å se høye europeisk ledighetstall, sviktende offentlige tjenester, opprør og opptøyer mot stadig økende klasseskiller i Hellas eller Spania.

Og økende klasseskiller mellom rike og fattige europeiske land.

At europeere mener vi er den rike mann på kontinentet må vi forholde oss til: Vi må leve med å være det rike anderledeslandet som ikke vil delta eller bidra.

Eller vi må begynne å jobbe for økt samarbeid med andre europeiske land. Venstresida må tørre å snakke om å jobbe for progressive verdier i EU.

Det rike vest

Kroatia ble 1. juli 2013 det 28. medlemmet i unionen.

De siste ti årene har Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Bulgaria og Romania blitt med i fellesskapet. EU består ikke lenger kun av land i det rike Vest-Europa.

EU har blitt større, og med det også de økonomiske forskjellene innad i unionen.

Javisst er EU er bygget på det frie marked og de fire friheter.

Og det var en viktig grunn til at også jeg var aktiv på nei-sida i 1994. Men i et stadig større og mer mangfoldig Europa blir det stadig rikere Norge en stadig mindre brikke.

Norsk venstreside er i dag mer opptatt av å være mot EU enn å jobbe mot markedskreftene i Europa.

Er det ett land som virkelig representerer det rike Vest-Europa så er det nettopp Norge. Og det rike anderledeslandet vil fortsatt ikke være med å samarbeide.

I Norge vinner særinteressene

Både Nei- og Ja-sida diskuterer EU kun fra et innenrikspolitsk perspektiv, kun sett fra interessene til norske bønder og norsk næringsliv.

EU-debatten her i landet handler om ostepriser, tollsatser, vilkår for industrien. Europabevegelsen er et ekko fra Høyres landsmøter – eller var det motsatt. Og på den andre banehalvdelen er det Nei til EU og Senterpartiet som regjerer.

Det er på tide å si Nei til Nei til EU

Javisst er det viktig og nødvendig å analysere et europeisk samarbeid med argumenter som forsvarer norske arbeidsplasser og norsk industri. Det er venstresidas oppgave og fagbevegelsens oppgave å forsvare arbeidsplasser og arbeidsfolks rettigheter.

Men vi må utfordre norske bønder og norsk fagbevegelse til å se EU-debatten i et perspektiv som når lenger enn til svenskegrensa. Det er på høy tid som det heter.

GUE-NGL_Austerity-kills-CC-BY-SA-NC

Europeere sliter med høy arbeidsledighet. Arbeidsfolk over hele kontinentet betaler prisen. Nei takk, sier Nei til EU, som heller vil sitte stille og rolig på pengesekken.

Det finnes i dag ingen radikal venstreside som tør å diskutere EU i et større internasjonalt perspektiv.

Det er på tide å igjen lufte ideen om et radikalt Europa. Slike tanker fikk oppmerksomhet ved forrige EU-kamp i 1994. Ideer om internasjonal solidaritet i Europa kveles i dag av en sneversynt norsk EU-debatt.

Dette her er ikke et innlegg for et ja til EU. Dette er et innlegg som handler om å stå i mot de sterke kreftene her i landet som jobber mot europeisk samarbeid.

Det er på tide å si Nei til Nei til EU

Og det er på tide å igjen våge å snakke om et radikalt europeisk samarbeid. I 2013 bidrar den norske nei-sida null og niks til en progressiv utvikling av Europa.

For utviklingen av Europa er Nei til EU en bremsekloss.

I det kriserammede Europa må også Norge ta sin del av ansvaret. Vi må bidra slik vi ønsker at rikfolk skal bidra til fellesskapet. Vi må dele godene og alle skal med.

Sosialdemokratiet stopper vel ikke ved svenskegrensa? Skal sosialismen være proteksjonistisk og nasjonal så vil jeg ikke være med lenger.

For syntes ikke du også egentlig det er flaut at perspektivet på norsk EU-debatt stopper i ostedisken på Svinesund?

Advertisements

svar »

  1. takk for teksten Terje. Nå skjønner jeg litt mer hva du mener, men har ikke helt klarhet i alt. tror du at vi kan påvirke EU til å bli mer radikale ved å bli fullverdige medlemmer? kan vi ikke påvirke EU på andre måter? I FN er det ihvertfall en fordel av Norge står utenfor. det er da vi har vår egen stemme, og den trengs, spesielt i likestillingsspørsmålene. eller er det hoevdsakelig debatten om hvordan vi ( på venstresiden) skal bidra til et mer radikalt EU/Europa du savner? Men ja: se for deg venstresiden over hele europa kuppe EU. det hadde vært noe:)

    • Ja flere bra spørsmål dette. Dette er ikke et innlegg for at Norge skal søke om medlemsskap i EU. Men jeg holder det åpent at også dét er ett alternativ som må på bordet også for EU-kritikere. Jeg ønsker meg i det hele tatt flere forslag på bordet enn det nå etterhvert ganske så konservative standpunktet «Nei til EU».

      Kravet om et radikalt Europa er mer relevant enn noen sinne når vi ser utviklingen i store deler av kontinentet. Under EU-kampen i 1994 var Radikalt Europa en egen organisering, sterkt dominert av sosialdemokrater den gangen. Den organiseringen ligger i dag helt død.

      Finanskrise, kutt i offentlig velferd, økende arbeidsledighet og økende sosial uro ser vi i store deler av Europa, spesielt i sør. Fagbevegelsen og organisasjoner som Attac har diskutert temaet fulgt opp av krav om å ikke kutte i offentlig velferd, at man må bruke offentlige midler, både nasjonalt i det enkelte land og på EU-nivå, til å invester for å skape nye arbeidsplasser.

      Dette er såklart gode og riktige krav, men kravene blir magre og får preg av slagord så lenge vi og norske myndigheter ikke deltar på noe vis. Venstresida må kreve at Norge deltar mer aktivt, at vi blir med og faktisk bidrar til et europeisk fellesskap.

      Det er et radikalt og progressivt krav å stille til norske myndigheter om økt europeisk deltagelse for å bidra, spesielt til landene i Sør-Europa. Det er konservativt å holde så fast på det gamle «Nei til EU».

Legg igjen en kommentar