Kultur

Opprør, riot grrrls og tredje bølge feminisme

Jeg hørte på Babes in Toyland og L7 på 90-tallet, midt i verste grungebølgen. Det var de åra som jeg gikk rundt på videregående skole i fillete flanellskjorte, langt hår og Doc Martens-støvler.

Donita Sparks på Reading-festivalen i 1992. Foto: Wikimedia Commons.

Donita Sparks, vokalist i bandet L7, på Reading-festivalen i 1992. Akkurat denne konserten har blitt omtalt mange ganger etter uttalelsen «Eat my used tampon, fuckers!». Foto: Wikimedia Commons.

Jeg syntes dette var vanvittig tøffe damer, men jeg hadde ikke den gang noe begrep om Riot Grrrl-bevegelsen eller feminisme som ideologi.

Men jeg husker at jeg syntes det var knalltøft opprør. Jeg husker historien om da Donita Sparks på scenen under Reading-festivalen i sinne over dårlig lyd tok ut tampongen, kastet den ut til publikum, og ropte ut «eat my used tampon, fuckers!». Hadde det noe med politikk eller feminisme å gjøre? Aner ikke. Men det var opprør og det var drøyt.

Black metal og annen sminkemetall var teater. Dette derimot var opprør nedenfra. Vanlige folk, arbeidsfolk, med flanellskjorter og fillete olabukser, uten penger eller håp om rikdom. Dette var opprøret som tiltalte meg.

De som spilte i disse 90-tallsbandene fra USA kunne like gjerne vært naboen din, de var vanlige folk, og de var like lei av hverdagen som det du var.

Les også: Radikal Portals artikkel Soundtrack til kvinnedagen.

«Girls to the front»

I en bransje der «jenteband» fortsatt er et begrep, der menn er frontfigur i det store flertallet av band. Debatten gjentas stadig, også her i Norge, spesielt hver sommer når man teller opp at det store flertallet av band som står på festivalscener landet over er gutteband.

Også Arild Rønsen har vært inne i debatten, han hevder at jenter må skylde seg sjøl, at jenter må bruke mer tid i øvingslokalet, for har jenter i pop- og rockbransjen egentlig noe å klage over?

Og selve ideologien om DIY – Do It Yourself – var en opposisjon mot pengemakt i platebransjen. Men også en opposisjon mot mannsdominansen av bransjen. Begrepet «Girls to the front» dukket opp, og det gjorde også boka Girls to the front: The True Story of the Riot Grrrl Revolution.

Tredje bølge feminisme

At Kathleen Hanna, frontfigur i bandet Bikini Kill, har blitt trukket fram som en ideolog i en tredje bølge feminisme har jeg ikke blitt kjent med før nå de senere årene. Etter Bikini Kill startet hun bandet Le Tigre.

«Third wave feminism» dukket opp på tidlig nittitall som en motreaksjon på 60-tallsfeministenes ideologi. Den tredje bølgen av feminisme var helt klart preget av 90-tallets postmodernisme, handlet ofte om egen individuell utvikling, og mye handlet om kulturell opposisjon. Der den andre bølgen feminisme handlet om organisering, partibygging og store verdensideologier så handlet 90-tallets bølge om individet, eget opprør, og DIY.

Kathleen Hanna var en av de som spesielt preget pønken og den alternative rocken som kom på 90-tallet.

Og det har den siste tiden blitt trendy igjen å trekke fram nettopp Riot Grrrl-bevegelsen, slik som Klassekampens Musikkmagasinet gjorde nylig. De lagde også denne spillelisten på Wimp, som gir deg en fin intro til noen av de sentrale riot grrrl-bandene.

Kathleen Hanna sluttet å opptre i 2005. Men dokumentaren The Punk Singer om Kathleen Hanna og Bikini Kill  kom i 2014 og fikk gode kritikker. Her kan du høre den låta som Bikini Kill er mest kjent for, Rebel Girl:

Les også: The Guardians liste over topp 10 riot grrrl-band du bør få med deg.

90-tallet løftet jenter opp på rockescenen

Det var mange band på 90-tallet som ble frontet av jenter, som var dominert av damer som sang om personlige temaer som angikk dem. Uten at de nødvendigvis var politiske band. Men holdningene de viste fram var preget av opprør også basert på kjønn. Men 90-tallets postmodernisme gjorde at bandene sjelden var opptatt av systemkritikk, men var mer opptatt av et personlig opprør.

90-tallet skapte band som Babes in Toyland, og plata du bør høre på heter Fontanelle. Her finner du låtene Handsome & Gretel og Bruise Violet. Kat Bjelland var kjent for å kle seg i søte blondekjoler, hadde blondt hår, så ut som en lekedukke, men sang med en vanvittig aggresjon i kontrast til den søte stilen.

L7 var nok ikke det mest politiske bandet,  selv om de lagde enkelte politiske låter, som Wargasm. Eller Diet Pill, hvor de synger om at «My diet pill is wearing off». Og mange av de alternative bandene som dukket opp på 90-tallet med profilerte damer bak mikrofonen ønsket nok ikke å være tilknyttet merkelappen Riot Grrrl.

Men L7 settes ofte inn i denne båsen. Og L7 var også de som arrangerte Rock for Choice, en rekke konserter som markerte og stod for selvbestemt abort.

Jeg så L7 live i Oslo spektrum, den gang de var forband for Faith No More (var kanskje du også der?) i 1992. Ikke noen liveopptak derfra, se gjerne videoen til Everglade som er stadig veldig tøff, nå 23 år etter at den kom ut på plata Bricks are Heavy:

Også Courtney Loves band Hole må med på denne lista. Sjøl om Love etterhvert ble mer kjent som kona til Kurt Cobain og etterhvert like kjent for sitt dopbruk, så mener jeg at de første platene til Hole må med på lista over 90-tallets jenteopprør innen rocken.

Hadde Courtney Loves opptredener og oppførsel egentlig fått like stor spalteplass dersom hun var en mann?

Opprøret også til Love og Hole ligger i holdninger og attitude, men også på grunn av innholdet i låtene og i tekstene. Hør gjerne Jennifers Body, Miss World, eller låta Violet.

Hvilke  Riot Grrrl-band mener du bør nevnes? 90-tallets jenteopprør ga også band som Veruca Salt eller The Breeders. Hvilke band eller låter må vises fram også nå i dag? Jeg vil gjerne ha dine tips til hva jeg bør høre på. 

Og hvilke band finnes det der ute i dag som er inspirert av riot grrrl-bevegelsen?

 

Advertisements

1 svar »

  1. Det går ikkje inn under Riot Grrl-rørsla, men bandet «The Gits» er vel ganske stor sannsynlegheit for at du har høyrt om- og høyrer på. Anbefales i hvertfall på det varmaste! 🙂

Legg igjen en kommentar