Kultur

It’s alive! Hvordan kunstig intelligens har blitt forklart på film gjennom tidene

MV5BNTg4ODc4NjgxN15BMl5BanBnXkFtZTcwNTYwODQyNw@@._V1_SY1000_CR0,0,1288,1000_AL_

Colin Clive og Dwight Frye i Frankenstein (1931). Foto: Universal Pictures.

“It’s alive!” – en legendarisk kommentar udødeliggjort av Colin Clive i rollen som Henry Frankenstein i filmen med samme navn fra 1931. Dette er en av filmindustriens aller første fortellinger om temaet artificial intelligence (AI), kunstig intelligens.

Historien om Frankenstein har blitt filmatisert gjentatte ganger, ofte basert på Mary Shelleys klassiske roman fra 1818, noe som forteller oss at mennesket har tenkt på kunstig intelligens lenge før filmkameraet så dagens lys på 1890-tallet.

Visste du at selve ordet “Robot” kommer fra et teaterstykke skrevet av en tsjekkisk forfatter i år 1920? Stykket heter Rossums Universalroboter og er oversatt til hele 30 språk.

I de fleste filmer eller historier om kunstig intelligens handler det om minst ett av tre forskjellige emner:

  1. Makt; f.eks ved lyssky handlinger av korrupte regjeringer.
  2. Penger; f.eks ved forskning/teknologi av enorme konglomerater.
  3. Etikk; f.eks ved hvilke regler man pålegger den kunstige intelligensen.

Historien om makt

Med tanke på det første punktet så er det et knippe filmer som stikker seg spesielt ut:

Cyberdyne Systems fikk i The Terminator (1984) nærmest “carte blanche” av en maktsyk amerikansk regjering til å utvikle et selvtenkende forsvarssystem. Forsvarssystemet får navnet Skynet, og etter hvert tar systemet over og sender menneskeheten inn i en massiv atomkrig.

Arnold Schwarzeneggers figur i denne første Terminator-filmen er ikonisk og skapte en franchise av filmer som alle spinner rundt denne AI-tematikken; Judgment Day (1991), Rise of the Machines (2003), Salvation (2009) og Genisys (2015). De to førstnevnte er nok de aller mest kjente, begge er regissert av James Cameron.

The Matrix cast

The Matrix: Den som kontrollerer programkoden kontrollerer samfunnet. Foto: Warner Bros.

Matrix-trilogien beskriver en virkelighet etter en totalt ødeleggende krig mot maskinene. Etter at menneskeheten i skjønn forening jublet over å ha skapt en kunstig intelligens, tok maskinene over. I ren desperasjon  oppdaget menneskene at maskinene var avhengig av energi fra solen, så man bestemte seg for å blokkere himmelen.

Som Morpheus sa; “We don’t know who struck first, us or them, but we know that it was us that scorched the sky. At the time, they were dependent on solar power and it was believed that they would be unable to survive without an energy source as abundant as the sun”.

Avgjørelsen ble en total ødeleggelse av jorden, og mennesket ble i løpet av prosessen nedgradert fra toppen av næringskjeden, til batterier, milliarder av batterier. Filmene beskriver en virkelighet etter en total ødeleggende krig på maskinene, som har rast i over 100 år.

The Matrix er en trilogi av filmer både skrevet og regissert av Lana og Lilly Wachowski. Den første kom i 1999, og regnes kanskje som en av 90-tallets mest ikoniske filmer, etterfulgt av The Matrix Reloaded (2003) og The Matrix Revolutions (2003). Alle har Keanu Reeves, Laurence Fishburne og Carrie-Ann Moss i hovedrollen.

The Matrix-filmene kan sammenlignes med The Terminator ved at mennesket skapte kunstig intelligens – og intelligensen ble selvbevisst.

Historien om penger

Penger er også en viktig drivkraft i mange filmer om kunstig intelligens. I tillegg til Cyberdyne Systems i Terminator, så finnes det flere filmer hvor handlingen beskriver en verden styrt av enorme konglomerater fremfor regjeringer:

Firmaer som Tyrell Corporation (Blade Runner), Encom (Tron), Hanka Robotics (Ghost in the Shell), ROC (Automata) og U.S. Robots and Mechanical Men (USR) (I, Robot) har gjort seg styrtrike på å utvikle robotikk med kunstig intelligens, så rike at de overskygger regjeringens makt til å forme samfunnet.

I stedet er det deres grådighet som hersker, og sivile mennesker blir fanget i kryssilden. En grådighet som ikke kjenner noen grenser – korrupsjonen florerer og verden balanserer på kanten av avgrunnen til full apokalypse. Det er skremmende å se hvor stor makt og innflytelse slike selskaper får, mens regjeringer står igjen som hjelpeløse nikkedukker. For å sette det litt i perspektiv så ser man i Robocop at firmaet Omni Consumer Products (OCP) ender opp med å kjøpe hele byen Detroit, mens ordføreren er maktesløs.

blade_runner_xlg

Filmplakaten til Blade Runner (1982). Foto: Warner Bros.

I Blade Runner (1982), regissert av Ridley Scott, følger man Harrison Ford i hovedrollen som Rick Deckard. Deckard er en eks-politimann som nå er en såkalt Blade Runner for det mektige Tyrell Corporation. Hans jobb er å finne og eliminere “replicants”, genetisk skapt kunstig intelligens som i utgangspunktet er produsert for å jobbe i kolonier på andre planeter, være seg fysisk arbeid eller som prostituerte.

Blade Runner er løst basert på boken Do Androids Dream of Electric Sheep?, skrevet av Philip K. Dick i 1968.

I Tron (1982), regissert av Steven Lisberger og med Jeff Bridges i hovedrollen (her finnes det for øvrig også en oppfølger, Tron: Legacy (2010)), heter den kunstige intelligensen Master Control som gradvis vokser seg mektig ved å tilegne seg all informasjon i verden.

Bridges karakter Kevin Flynn blir ved et uhell digital absorbert inn i en datastrøm og må sammen med Tron kjempe mot Master Control, både for å komme seg ut igjen selv, men også for å befri informasjonen og programmene som Master Control holder fanget.

Ghost in the Shell (2017) er en film med Scarlett Johansson i hovedrollen som Major, en robot integrert med en hjerne fra et menneske, skapt av Hanka Robotics. Filmen viser hvordan Major må kjempe både mot verdens farligste kriminelle, men også mot egne demoner. Ghost in the Shell er regissert av Rupert Sanders og er basert på en japansk manga-serie.

Automata (2014) er en dystopisk film med Antonio Banderas i hovedrollen som forsikringsagenten Jacq Vaucan. Jacqs jobb er å etterforske saker for det mektige firmaet ROC Robotics, angående roboter som bryter sitt hoveddirektiv: å ikke utføre forandringer på seg selv. En sak fører ham ut på en reise som vil endre både ham personlig, og fremtiden til menneskeheten. Automata er regissert av Gabe Ibañez.

ghost-in-the-shell-2017-trailer-ed

Fra filmen ‘Ghost in the Shell’ (2017) med Scarlett Johansson. Foto: Paramount Pictures.

Historien om rett og galt

I, Robot (2004) med Will Smith og Bridget Moynahan i hovedrollene er regissert av Alex Proyas. Basert på en novellesamling av Isaac Asimov med samme navn, publisert i tidsrommet 1940 til 1950.

Forfatteren Asimov er også kjent for å ha skapt robotikkens tre lover:

  1. A robot may not injure a human being or, through inaction, allow a human to come to harm.
  2. A robot must obey the orders given it by human beings except where such orders would conflict with the first law.
  3. A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the first or second law.

Filmen I, Robot tar for seg den teknofobiske politimannen Del Spooner (Smith) som må etterforske et mord som kan ha blitt begått av en robot. I løpet av etterforskningen havner søkelyset på noe som kan være en større trussel mot menneskeheten.

Robocop (1987) beskriver en dystopisk fremtid gjennomsyret av kriminalitet, med Peter Weller i hovedrollen og regi av Paul Verhoeven. En politimann blir dødelig såret i en skuddveksling, han kommer tilbake til politiet som en cyborg takket være Omni Consumer Products (OCP). Men han er hjemsøkt av tidligere minner fra sitt menneskelige liv.

Ex Machina (2014) er en film regissert av Alex Garland og har Domhnail Gleeson og Corey Johnson i hovedrollene. Filmen beskriver hvordan en ung dataprogrammerer blir utvalgt til å delta i et eksperiment ved å evaluere de menneskelige trekkene til en kunstig intelligens, men etter hvert blir grensene mellom menneske og gud visket ut. (Ex Machina har scener fra Valldalen på Sunnmøre.)

Filmer som Automata, Blade Runner, Ex Machina og I, Robot tar opp mye av den etiske problematikken: Med tanke på disse lovene, hvor går grensen for hva som er etisk riktig å gjøre med en kunstig intelligens? Er alt lov, fordi det bare er en maskin, eller pålegger vi oss visse etiske normer når skapelsen får fysiske menneskelige trekk?

_YB16189.NEF

Antonion Banderas har hovedrollen i Automata. Her i samtale med roboten Cleo. Foto: Nu Boyana / Green Moon Espana

I, Robot drar det riktignok ikke så langt, hvor robotene ikke er stort mer enn en hushjelp. Men Automata, Ex Machina og Blade Runner trekker det litt lenger med båed hjernevasking og seksuelt misbruk.

Er det riktig å la din selvtenkende robot kun få lære om virkeligheten slik du ser den? Er det riktig å skape robotiserte prostituerte? Er det kun en maskin, eller burde vi som mennesker vite bedre siden vi besitter følelser og fri vilje? Og apropos følelser, i nettopp Blade Runner er det et sentralt tema at den kunstige intelligensen begjærer menneskets evne til å føle og å kunne ha fri vilje.

Så igjen, hvor trekker vi grensen? Hvis den kunstige intelligensen besitter nok menneskelige trekk – er det fortsatt bare en maskin? Eller er det moralsk riktig å stride etter å gi den følelser og fri vilje? Personlig la jeg merke til at jeg vred meg litt i stolen når jeg så menneskelignende roboter programmert til å være prostituerte i Automata.

Haley Joel Osment, kjent fra Den Sjette Sans, spiller hovedrollen som den lille robotiske gutten David i Steven Spielbergs Artificial Intelligence: A.I. David er en “mecha”, en ny type roboter som har muligheten til å vise følelser og kjærlighet. Han blir utplassert hos familien Swinton, hvis biologiske sønn Martin har havnet i koma i påvente en kur for en sjelden sykdom. Martin blir etter hvert frisk og returnerer til familien, forholdet til David blir anstrengt.

Etter en ulykke hvor David blir stukket med en kniv, blir hans selvforsvarsprogram aktivert som ender med at Martin nesten drukner og faren, Henry Swinton, etterlater David i skogen. Igjen dukker det etiske spørsmålet opp: Er David bare en maskin man kan kaste på fyllinga, eller bør han behandles som et menneske, som et barn?

8fcc096675ad557dc85d42008d76132c

Haley Joel Osment spiller David i Spielbergs A.I. Foto: Warner Bros.

I filmen Surrogates (2009) lever mennesket i isolasjon, mens det er roboten (eller “surrogaten” om du vil) som som beveger seg utenfor hjemmet. Man tilbringer all sin tid hjemme, mens den kunstige intelligensen eller surrogaten utfører alle de daglige pliktene. Filmen har Bruce Willis og Radha Mitchell i hovedrollen og forteller historien om en politimann som må forlate sitt hjem for første gang på mange år, for å etterforske drapene på flere surrogater.

Siden brukeren ikke føler smerte når roboten blir skadet, så er verden riktignok fri for kriminalitet, frykt og smerte. Men fredelig til tross, skaper ikke det en viss verden av asosiale mennesker?

Er vi på sett og vis ikke allerede der med tanke på hvor mye vi kommuniserer gjennom sosiale medier, fremfor ansikt til ansikt?

Science fiction som samfunnskommentar

Dette er science fiction. Tross alt. Men likevel gir disse filmene et innblikk i hvordan verden kunne blitt dersom vi gir regjeringen og store selskaper all makt. Hvis ikke vi som mennesker krever en viss åpenhet, så skal det ikke store provokasjonen til før vi lever i en dystopisk og postapokalyptisk verden.

Veldig mye film blir laget som en sosial kommentar, i tillegg til å underholde. De viser oss hvordan verden kan være, under visse omstendigheter.

Tony Scotts Enemy of the State gir oss et bilde av hvordan samfunnet kunne vært hvis statlige etterretningstjenester fikk lov til å overvåke uskyldige mennesker over en lav sko.

George A. Romero skapte et lite opprør mot amerikansk kapitalisme og forbruk med sin “Trilogy of the Dead”: Night of the Living Dead, Dawn of the Dead, Day of The Dead. Og det samme gjelder de fleste filmer innen temaet kunstig intelligens: De er underholdende, mange av dem klassikere i filmhistorien, men de gir også seeren en mulighet til å tenke.

Slike sosiale kommentarer er viktige. Det hjelper oss å være våkne, engasjerte og kreve full åpenhet. Åpenhet fra våre regjeringer, slik at de ikke kan sende verden ut i atomkrig i jakten på verdensherredømme. Åpenhet fra store selskaper som blant annet styrer vår forbrukerøkonomi, slik at vi ikke lar kapitalismen ta helt overhånd så forskjellene mellom fattig og rik blir astronomiske og vi lever i en verden full av plastikk og reklame.

Til slutt åpenhet mellom menneskene i seg selv, så vi ikke lever i en verden isolert fra hverandre – styrt av teknologien hvor vi skaper kunstige mennesker som vi velger å utnytte på alle tenkelige måter, på godt og vondt.

Jeg avslutter med et sitat fra skuespiller Charlton Heston fra filmen Soylent Green (1973), en film som nødvendigvis ikke er relatert til kunstig intelligens, men som forteller om en postapokalyptisk verden menneskeheten kan befinne seg i hvis man lar teknologien ta overhånd: “Soylent Green is people!”

DENNE ARTIKKELEN er skrevet av Geir Karlsen, som driver filmbloggen The Grim Reaper.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s