Bøker

Etter 50 år med oljen – hva nå?

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Byråkratene jobbet på spreng de første årene. Hvordan skulle vi håndtere oljen? Hvilke lover og regler skulle gjelde? Hvem skulle få hente opp ressursene og hvordan skulle områdene på sokkelen fordeles? Et politisk rammeverk skulle bygges opp fra grunnen. Heldigvis ble det tatt en rekke kloke valg.

Anne Karin Sæther

Anne Karin Sæther er forfatter av «De beste intensjoner – Oljelandet i klimakampen», utgitt på Cappelen Damm (2017).

De viktigste prinsippene ble formulert da Stortinget vedtok de 10 oljebud i 1971. I introduksjonen til disse budene står det at ressursene på sokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode. Dette ble fra starten av det overordnede målet med norsk oljepolitikk. Deretter kom det første oljebud, som lød slik: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel».

Det var altså nasjonale myndigheter som skulle bestemme over utviklingen, og oljen skulle sørge for oppdrag til norske bedrifter, arbeidsplasser utover i landet, gode inntekter til statskassa og et bedre velferdstilbud til oss alle.

Å gå forsiktig frem

Et annet sentralt trekk ved den tidlige oljepolitikken er kanskje ikke like kjent. Det handlet om at vi skulle være moderate og forsiktige. Ideen om moderasjon ble konkretisert som politikk på midten av 1970-tallet. Da la en Ap-regjering ledet av Trygve Bratteli frem en stortingsmelding om «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». Meldingen drøftet problemene som kunne oppstå hvis oljevirksomheten ble for stor.

Norge ønsket å unngå det som senere ble kalt hollandsk syke: for stor økning i pengebruken i det offentlige, fordi staten plutselig blir rik på en ikke-fornybar ressurs, og en kraftig nedgang i andre deler av næringslivet, fordi bedriftene ikke klarer å holde tritt med lønninger og generelt utgiftsnivå. Konkurranseutsatt industri taper og må legge ned, med påfølgende arbeidsledighet og problemer for samfunnsøkonomien.

Norske politikere ønsket derfor å gå forsiktig frem. Moderasjonslinjen handlet imidlertid ikke bare om økonomiske hensyn. I den nevnte stortingsmeldingen fra 1974 var miljø et viktig tema. Regjeringen sa at vi måtte ta vare på naturen som vi lever av. «Ressursene er knappe, naturen og livsbetingelsene i verden kan lett ødelegges». Regjeringen manet til en fornuftig bruk av ressursene for ikke å ødelegge «den grunnleggende balanse i naturen».

Hensynet til miljøet var også et tema i oljebudene. Det fjerde oljebud sier at «utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendige hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern».

Med disse målene for øyet ville norske politikere gjøre sitt beste for å styre omfanget av olje- og gassvirksomheten. I oljemeldingen fra 1974 het det at «Letevirksomheten er i praksis det viktigste styringsmiddel. En må derfor unngå å sette i gang mer letevirksomhet enn det et moderat utvinningstempo tilsier». Helt konkret ville regjeringen at reservene – som er de kjente ressursene på sokkelen som det er vedtatt at man skal hente ut – til enhver tid skulle holde seg under 1200 millioner tonn.

Politikerne visste at det lå store verdier og fristet der ute, men de ville begrense tilgangen til nye områder å letebore i. Regjeringen var fullstendig klar over at målet om moderat utvinningstempo ville møte motstand. I oljemeldingen ble det tørt konstatert: «Myndighetene vil bli utsatt for press fra mange hold for å påskynde oljevirksomheten på kontinentalsokkelen». Noen ville for eksempel argumentere for rask utvinning ved å hevde at oljeprisen ville gå ned på sikt. Men politikerne mente alvor.

I tillegg til å sette et maksnivå for reservene fant våre folkevalgte flere andre måter for å sikre en moderasjon i oljeutvinningen på. Midt på 1970-tallet satte Stortinget en grense for årlig produksjon ved 90 millioner tonn, og senere, i 1988, vedtok Stortinget at årlige investeringer i oljesektoren skulle være maksimum 25 milliarder kroner.

I tillegg til disse tre ulike maksgrensene, fikk vi en køordning for utbygging av nye oljefelt. Vi skulle ikke slippe løs alt samtidig, men ha en mer stabil virksomhet. Dette skjedde på slutten av 1980-tallet, og bakgrunnen var det store fallet i oljeprisen i 1986. Nedgangen hadde bidratt til en debatt om hvorvidt det var riktig å binde en så stor del av den nasjonale økonomien til oljeutvinningen. Skulle vi ta den risikoen? Svaret var nja. Køordningen ble innført for å stramme inn aktiviteten på sokkelen, og redusere statens økonomiske risiko. Debatten den gang har et tydelig slektskap med den debatten vi har i dag, 30 år senere, om økonomisk risiko knyttet til oljevirksomhet.

Er det ikke fascinerende hvor forsiktige og forutseende politikerne var? Spesielt på 1970-tallet, men også på 1980-tallet. De tok ikke helt av. De tenkte i lange linjer og opptrådte etter føre var-prinsippet. Var det typisk norsk, kanskje, å gå inn i oljevirksomheten med tilbakeholdenhet?

Det kan også ha handlet om at det er lettere å være prinsippfast når du ikke vet hvor store summer du takker nei til. Politikerne skulle etter hvert få et helt annet press på seg.

På slutten av 1980-tallet var imidlertid moderasjonslinjen sterk og miljøengasjementet var på en bølgetopp – og i tiårets siste år ble et historisk vedtak fattet av norske politikere. I 1989 fikk vi Norges aller første klimamål. Det sa at klimagassutslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Det betød at veksten i produksjonen – og utslippene – på sokkelen måtte stanses.

Oljepenger og popularitet

Visste politikerne hva de gjorde da de vedtok dette klimamålet? Ville de virkelig takke nei til en stor del av oljepengene som lå der og ventet? Nå hadde de jo allerede fått mer å rutte med. Kanskje de tenkte at det holdt, eller klarte de ikke å se for seg veksten som lå foran dem? De hadde uansett begynt å merke at oljepengene kunne gjøre dem ekstra populære. Politikerne kunne etter hvert klippe snorer for nye broer og veiprosjekter og bygge ut flere barnehager, sykehjem og kulturhus. Budsjettene våre var i ferd med bli veldig mye større enn det vi hadde vært vant med.

På starten av 1990-tallet listet den ene politikeren etter den andre seg vekk fra klimamålet. Statsminister Gro Harlem Brundtland, som hadde fått tilnavnet «hele verdens miljøvernminister», hadde gått høyt på banen med klimamålet, og hennes regjering hadde sagt at Norges rolle i klimapolitikken var å ligge et hestehode foran, og inspirere andre land. Nå ledet hun Norge vekk fra klimamålet og inn i en tid med sterkt voksende oljevirksomhet.

Hva skjedde så med alle målene for moderasjon i oljevirksomheten? Målet om moderat leteaktivitet og til enhver tid maksimum 1200 millioner tonn i reserver ble overkjørt, og i dag har vi omtrent dobbelt så store reserver. Vi dundret også over målet om en moderat produksjon på maksimum 90 millioner tonn hvert år, ettersom vi på det meste, i 2004, produserte nesten 227 millioner tonn. Køordningen på sokkelen ble det heller aldri noe orden på. Ingen ville jo stå bakerst i køen. Og grensen for årlige investeringer, den som sa at 25 milliarder kroner i året var et maksimum, ble i praksis ignorert bare noen måneder etter at den ble vedtatt. I året 2004 lå investeringene på nesten 215 milliarder kroner. Det var langt over åtte ganger mer enn maksgrensen.

Våre folkevalgte, i det minste den store majoritet av dem, valgte pengene. Det ble for vanskelig for dem å takke nei til seddelpressen på sokkelen. Og det er ikke så vanskelig å forstå dem. Politikken er gjerne kortsiktig. Samtidig har oljepengene tross alt bidratt til at Norge har blitt et rikere og bedre samfunn.

Målet om moderasjon gled derfor over i et ikke like uttalt mål om å støvsuge sokkelen for ressurser. Vi skulle hente ut så mye olje og gass som mulig, så fort som mulig. En viktig drivkraft i denne politikken var tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Som hovedfagsstudent på sosialøkonomi skrev han om ressursforvaltning på sokkelen, og på 1990-tallet var han først nærings- og energiminister og deretter finansminister for Ap. Stoltenberg mente at det var smart å spre risiko, ved å hente opp oljen og gassen fra sokkelen og investere inntektene i et bredt spekter av sektorer og selskaper. Da var man bedre sikret i fall oljeprisen skulle dale. Man visste jo ikke hvordan markedet for petroleum ville utvikle seg.

I valgkampen i 2013 var Høyre-politiker Nikolai Astrup inne på noe av det samme da han viste til fremtidig usikkerhet. I et intervju med Aftenposten argumenterte Astrup for en konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ved å si følgende: «Det er betydelige verdier som ligger i dette området i form av olje og gass, og disse verdiene vil i fremtiden kunne reduseres dersom fornybar energi utkonkurrerer fossil energi».

Tenk om alle politikerne kunne vært like åpne og ærlige! Tenk om alle kunne innrømmet at det er pengene som bestemmer. Vi henter jo ikke ut olje og gass for å være snille med fattige i u-land eller fordi vi helt oppriktig tror at norsk olje er bra for klimaet. Vi gjør det for pengene.

Pengene har hele veien vært det eneste virkelig gode og tunge argumentet for en stor norsk oljevirksomhet, men nå er det i ferd med å skje noe. Argumentet begynner å vakle. Usikkerheten knyttet til markedet for fossil energi er blitt mye tydeligere i dag enn det var for noen få år siden. Kanskje oljeprisen vil holde seg lavere enn det mange håper? Kanskje etterspørselen plutselig vil stupe?

Vi får en stadig strammere klimapolitikk, samtidig som omfanget av klimaløsninger, og da spesielt fornybar energi, er i ferd med å vokse dramatisk. I Tyskland står nå flere bruktbiler og støver ned fordi ingen vil kjøpe brukte dieselbiler i en tid der det diskuteres dieselforbud i byene. El-bilsalget er på full vei oppover i land etter land.

Vil våre folkevalgte lytte?

Googles fremtidsforsker Ray Kurzweil, som forutså den raske veksten i internett-brukere, er overbevist om at solenergi vil kunne dekke hele verdens energibehov om 15 år. Han mener det vil komme en eksponentiell vekst, der tilbudet av solenergi vil fordobles annethvert år. Da han nylig var i Norge advarte han derfor norske myndigheter om at fossil energi vil tape sin verdi relativt raskt, og han oppfordret oss til å investere mer i fornybar energi.

Vil våre folkevalgte lytte til ham – og til alle de andre som gir samme advarsel? Eller vil de vente med omstillingen fordi de tenker at det fortsatt vil være penger å tjene på fossil energi i lang tid fremover?

I Barentshavet betaler nå den norske staten rundt 80 prosent av utgiftene med å lete etter olje og gass, og skattebetalernes penger vil også dekke det aller meste av regningen når nye felt skal bygges ut. Ettersom det tar lang tid fra man gjør et funn til man kommer i gang med selve produksjonen, normalt kan vi regne 10-15 år, vil det være en stor usikkerhet knyttet til investeringene i Barentshavet. Kanskje det ikke er noe marked for den relativt dyre, fossile energien fra nordområdene om 15 år? Tenk om oljeselskapene må pakke sammen plattformene før de kommer ordentlig i gang?

Vi vet at oljen ikke skal vare evig, men vi vet ikke helt når oljealderen vil være over. Vi har både politikere og representanter fra Statoil som har sagt at vi skal være de siste i verden som slutter med olje, men det er ikke sikkert det er lurt å være den siste som gir seg. Sannsynligvis er det bedre å starte omstillingen tidlig, og prøve å håndtere oljenedturen på best mulig måte. Vi vet at vi på et eller annet tidspunkt skal miste en ekstremt stor inntektskilde. Kanskje vi skal begynne å forberede oss litt bedre, slik at nedturen ikke blir så altfor brå og brutal?

I årene fremover trenger vi fremsynte direktører, byråkrater og politikere. Vi må ledes av noen som hever blikket og kan være 2017-versjonen av de embetsmennene vi hadde i starten av oljealderen. Vi trenger noen som tar kloke valg.

La oss håpe at vi om 50 år kan se oss tilbake og si at vi var heldige, vi som hadde så forutseende ledere da oljealderen var på hell.


9788202483654ANNE KARIN SÆTHER er aktuell med boken De beste intensjoner – Oljelandet i klimakampen som forteller om mektige interesser, politiske nettverk og klimamål som drukner i oljepenger. Sæther har jobbet som journalist i NRK og Dagsavisen, vært kommunikasjonssjef i Bellona og jobber nå som politisk rådgiver i Utdanningsforbundet.

Denne artikkelen er hentet fra nettsiden til Forfatternes klimaaksjon og er publisert med støtte fra NFF. Den gjengis her med tillatelse fra forfatteren og nettstedet.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar