Meninger

Europeisk forsvar uten Norge?

Denne kronikken stod på trykk i VG 14. november, og er skrevet av Silje Bjellvåg, Mads A. Danielsen, Ingrid Kylstad, Espen Larsen-Hakkebo, Jomar Sæterøy Maridal, Olav Mydland og Tonje Orseth, initiativtakere til Tja til EU, en nettside for fornyet EU-debatt.


Norge taler ofte varmt om vårt forsvarssamarbeid med EU, men rygger i det stille unna. Dette svekker vår forsvarsevne og sikkerhet, når EU etter mandagens toppmøte sprinter fra oss i forsvarspolitikken.

EU bryter nye grenser. I kjølvannet av Brexit har det kommet en ny dynamikk i EU-samarbeidet. Britenes uttreden har styrket de gjenværende 27 medlemmenes ønske om å handle sammen – ikke minst på forsvarsfronten.

Mandag ble 23 medlemsland enige om å etablere et permanent forsvarssamarbeid i EU-regi, såkalt Permanent Structured Cooperation, eller «PESCO».

14521113746_d097c9d01a_o

Soldater bærer EU-flagget i en seremoni utenfor Europaparlamentet i 2014. Foto: Flickr / CC BY-NC-ND 2.0 / European Union – European Parliament

PESCO er i første omgang et nytt felles ambisjonsnivå og rammeverk for økte forsvarsinvesteringer, kapasitetsutvikling og krisehåndtering.

Men for pådriverlandene Tyskland, Frankrike, Nederland, Italia, Spania og Finland er det også et viktig skritt mot et felles forsvar i Europa.

Farlig trend

Norge går andre veien. De siste årene har Norge sakte men sikkert sklidd ut av EUs arbeid med en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Vi har tidligere deltatt i flere av EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner og tre ganger bidratt til den nordiske stridsgruppen (Nordic Battlegroup) som har vært en del av EUs innsatsstyrker. Det gjør vi ikke lenger: våre tidligere nordiske battlegroup-partnere går nå sammen med Tyskland og Nederland – uten Norge.

På samme måte risikerer Norge å falle ut av nye europeiske initiativer innenfor kapabilitetsutvikling, som droner, satellittsamarbeid, logistikk og cyberforsvar.

Norge kalte i år hjem en av Forsvarsdepartementets utsendte ved EU-delegasjon i Brussel, og det har gått så langt at Norge ikke lenger møter eller blir invitert når EUs forsvarsministre treffes til uformelle samtaler.

NATO-EU samarbeid

Ryggmargsrefleksen til mange i Forsvarsdepartementet, generalstaben og til dels Utenriksdepartementet er at ethvert skritt fremover i EU er et skritt tilbake for NATO. Slik er det ikke.

Det er ingen tvil om at NATO forblir rammen for Europas kollektive forsvar. Samtidig får EU en stadig viktigere rolle i krisehåndtering, ikke minst i Middelhavet og i Afrika, hvor sikkerhet og migrasjonsutfordringer som også direkte berører Norge står i kø.

I mellom territorialforsvaret og krisehåndtering står vi også overfor et nytt sikkerhetsparadigme som NATO og EU må fylle sammen: et hybrid trusselbilde, med glidende overganger fra ytre til indre sikkerhet.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatte ganger understreket at han vil gjøre alt han kan for å styrke EU-NATO samarbeidet. I møtet med morgendagens utfordringer er EU en av Europas to store sikkerhetsaktører, ved siden av – og i samspill – med NATO.

Nå må vi ikke sove

I forsvarspolitikken er det de lange linjer som trekkes opp som teller. De neste fire årene er viktige.

Med Frank Bakke-Jensen har Norge fått en forsvarsminister med Europa- og EU-erfaring. Det er en god nyhet. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har selv vært forsvarsminister.

Norges nye EØS- og EU-minister Marit Berger Røsland skrev nylig i Aftenposten at hun skal fornye Norges EU-strategi etter Brexit. Som tredjeland kan ikke Norge være med på alt, men selv britene vil nå være med på et styrket EU-forsvar – til tross for at de er på vei ut av EU.

Denne trioen må nå snu den norske trenden. En av deres fremste oppgaver de neste fire årene er å sikre Norges forankring innenfor EUs forsvarssamarbeid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar