Bøker

Bokomtale: Arven etter far

Arven-etter-far_Fotokreditering-Gyldendal

Arven etter far med undertittelen Fillerya som ble en stor skole er skrevet av Laila Bokhari, i samarbeid med Ashild Eidem. Boken ble utgitt på Gyldendal i 2015.

Omslaget viser en grønn skolegård i forgrunnen, hvor unge jenter har tatt oppstilling til det som muligens er en morgensamling før skoledagen starter. I bakgrunnen ser vi deler av en åker, av det som kan være et typisk slettelandskap i Punjab. Himmelen er stor, blå og åpen. Bildet på omslaget illustrerer på en god måte Yawar Bokharis visjon, om utdanning, om åpenhet.

Arven etter far handler om Yawar Bokhari og hans reise til å bli Filleryekongen som bygget skole for de som ikke hadde mulighet til å gå på skole. I første del av boken blir vi kjent med Bokhari og hans kamp for å få noe til i livet. Om hvordan det var å være den første pakistaneren i Lillehammer, om å kunne klare seg, bli noe og å gi noe tilbake.

Laila Bokhari, datteren til Yawar, gir et fint og nært portrett av faren. Når faren dør arver Laila og hennes bror Amar fabrikken og skolen som faren har bygget opp. Herfra handler boken om å ta vare på og videreutvikle Yawar Bokharis visjon om å gi utdanning til de som ikke har mulighet til å få utdanning, spesielt jenter i Sultanabad i Pakistan. Det blir enda mer tydelig her at det har vært og er en utfordring å balansere mellom prinsippene i Yawars visjon, nemlig menneskerettigheter og likestilling, og det konservative religiøse miljøet i og rundt Sultanabad.

Økende skepsis til vestlig påvirkning, hardere fronter mellom liberale og konservative verdier og holdninger. Det kan ikke ha vært lett, og det er beundringsverdig hvordan Yawar med sine gode hjelpere, og senere Laila og Amar, har klart å holde liv i prosjektet og visjonen.

Bokhari-Laila_Foto-Iffit-Qureshi

Laila Bokhari. Foto: Gyldendal

Bokhari-ryene har skapt store forandringer i lokalsamfunnet, og viser på en ypperlig måte hvordan sosialt entrepenørskap kan bidra til å forbedre livene til mange mennesker som ellers ville hatt få muligheter i livet til å forbedre sin egen stilling. Til å begynne med var skolen tenkt for fabrikkarbeidernes barn, men har senere blitt både utvidet og åpnet for andre.

Skolepengene utgjør en liten sum, og ellers blir skolen finansiert av overskuddet i fabrikken. Det fabrikkarbeiderne legger inn av arbeid og slit, kommer tilbake til dem i form av at barna deres får utdanning og større muligheter. Yawar Bokharis mantra om at folk ikke skal bli tiggere, men bygge sin og sine barns fremtid gjennom sitt eget arbeide, illustreres veldig godt gjennom finansieringmodellen spesielt og boken generelt.

Selv møtte jeg Yawar Bokhari en gang, ved en ren tilfeldighet, i 2006. Jeg hadde relativt nylig begynt å jobbe for avisen Utrop, og var på Oslo Plaza en januardag, da daværende President i Pakistan, Pervez Musharraf, var på offisielt besøk i Norge. Han skulle komme og tale på et folkemøte i Plaza hvor norsk-pakistanere i hopetall hadde møtt opp. Salen var fylt til randen, og folk stod utenfor for å få et glimt av Musharraf. Inne ble vi sittende og vente en stund på grunn av forsinkelser.

Jeg satt ved siden av en eldre mann, pent kledd i dress og slips, og vi kom i snakk. Jeg var 21 år gammel og hadde ingen anelse om hvem jeg snakket med. Men Bokhari fortalte om seg selv, om at han hadde vært i militæret sammen med Musharraf. Men mest av alt var Bokhari opptatt av ungdommen, om hvor viktig det var at ungdommen var engasjert i sosiale og politiske spørsmål. Jeg husker at jeg ble overrasket over hvor energisk han var, for jeg hadde inntil da ikke truffet pakistanske menn (eller kvinner) av hans generasjon som var så engasjert i barn og ungdom. Senere har jeg truffet mange fler.

Jeg tenker at det Yawar Bokhari har fått til i Sultanabad, både med fabrikken og skolen, er helt unikt. Og det unike prosjektet føres videre av barna Laila og Amar. Jeg tenker også at det bør være et eksempel til etterfølgelse for andre i den pakistanske diasporaen. I stedet for å bruke store pengesummer på enorme hus som blir stående tomme, bør en investere pengene i noe som kan skape velstand, ikke bare økonomisk, men også sosio-kulturelt, for på den måten forme lokalsamfunn til det bedre for både fellesskapet og individene.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.