Global

Hvorfor min mor valgte å forlate meg i en gate får jeg nok aldri svar på

Teknopol.blog og Maddam samarbeider: Framover vil du her få lese et utvalg av artiklene fra bloggkollektivet Maddam.

Neve-barn

Illustrasjonsfoto: Mother and infant bond. Av Steve Corey, CC BY-NC 2.0.

Jeg har bakgrunn som adoptert fra Sør-Korea og dette har resultert at jeg alltid har vært opptatt av eksistensielle spørsmål. Mine første minutt i verden vet jeg ingenting om.

Hvorfor min mor valgte å forlate meg i en gate, får jeg nok aldri svar på. Jeg har kalt det «mitt sorte hull». Jeg ble funnet og gitt til et barnehjem hvor jeg bodde i seks måneder. Så en mai måned ankom jeg Norge, som skulle bli mitt hjem. Jeg har alltid hatt en følelse av at jeg ikke skulle ha vært her. Jeg har alltid stilt spørsmål om hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hva som er meningen med min eksistens?

Jeg tror at omstendighetene rundt min opprinnelse, har satt seg i kroppsminnet mitt. Det har bidratt til å forme mitt liv, mine valg og hvordan jeg tenker om eksistensielle spørsmål. Disse spørsmålene utforsker jeg for tiden i mitt kunstneriske arbeid i performancen «Ekko»: «Andres valg har blitt et ekko i mitt liv. Et høylytt stille ekko uten ord». 

Jeg kan huske flere perioder hvor jeg følte behov for å understreke at jeg egentlig ikke hørte helt til her i Norge og i familien.

Det hele begynte ganske tidlig. Jeg kan huske flere perioder hvor jeg følte behov for å understreke, for mine adoptivforeldre, min familie, mine venner og omverden generelt, at jeg egentlig ikke hørte helt til her i Norge og i familien.

Jeg hadde perioder hvor jeg kalte min mor og far ved navn, presenterte dem som adoptivforeldrene mine, understreket at mine søsken IKKE var min EKTE søsken. Jeg fant tidlig ut at jeg lett kunne trumfe enhver diskusjon eller krangel med mor ved å si at hun ikke var min ekte mor. Hun mistet selvfølgelig mot og mæle, begynte ofte å gråte eller ble taus og gikk. Så var den diskusjonen eller krangelen over, og jeg følte jeg hadde vunnet.

For meg handlet alt om mor og mamma. Far og pappa var aldri en tanke som streifet meg. Nå som jeg selv har blitt tobarnsmor til en jente på seks og en gutt på ett år, forstår jeg denne dynamikken på et annet plan. Jeg har lært at barn i en sunn tilknytning først knytter seg til én primær omsorgsgiver, så til to og så til resten av verden. Det kan visst sammenlignes med et hus hvor en bygger etasjevis.

Å bli og være gravid som adoptert, var for meg, en øyåpner. Tankene vandret titt og ofte rundt hvordan mitt mors svangerskap hadde vært eller ikke vært, og omstendighetene rundt det. Plutselig kjente jeg personlig, fysisk og psykisk hvor nær en annen person en er når man er gravid.

Jeg ble mer og mer overbevist om at omstendighetene rundt moren påvirker det ufødte barnet. Ikke minst hvor viktig mors ve og vel er, for å ikke snakke om psyken. Det hjalp nok heller ikke at jeg studerte method acting. For meg ble det hele som en personlig bekreftelse.

De tanker jeg hadde strevd så mye med som barn, mitt sorte hull var reelle. Så min versjon av min historie ble tydeligere og klarere for hver dag som gikk:

Min mor hadde hatt det drit, jeg var ikke ønsket, hun ville ikke ha meg og hun la meg ut for å dø. Ergo: Jeg skulle ikke vært her, jeg skulle vært død. 

uma1

Uma Feed Tjelta. Foto: Privat

I det øyeblikket de la babyen min på brystet mitt for første gang kjente jeg den euforiske lykkerusen og kjærligheten. Den etterlengtede følelsen av å endelig kunne få treffe det lille vesenet som hadde vært inni meg i ni lange måneder. I etterkant av fødselen ble jeg enda sikrere på at følelsen av å ikke være ønsket kom fra omstendighetene rundt min mors svangerskap, og de minuttene jeg lå der alene – forlatt i en gate – midt i desember. 

I lys av min andre graviditet, ser jeg ganske så annerledes på det hele. Jeg ser hvordan jeg har tilegnet alt som er vanskelig dette svarte hullet. I lys av det har jeg nok sett ting litt vel ensidig. Det har resultert at jeg har tillagt mer til dette «uvisse» enn hva det nok egentlig angår. Det oppdager jeg også mer og mer nå som jeg har fått noen år på baken som mor til to. Gjennom mine barn, ser jeg hvor slående sammenvevd, og hvor nesten umulig det er å skille arv og miljø.

Når jeg nå har fulgt min datter i seks år og min sønn i ett år opplever jeg den symbiotisk mor barn relasjonen. Men jeg ser også allerede fra fødsel starten på løsrivelse til egen person. Alt fra å se hvordan de plutselig oppdager at de er en egen person, til to års trass.

Min datters trumf kort var: «Mamma er den dummeste mammaen i hele verden!». Nå som seks åring går hun fra meg og smeller med døren for å understreke det hele. Det går et sekund, døren åpnes og hun roper : «Du bestemmer ikke over meg! Jeg er en egen person som kan bestemme selv!».

Døren smeller igjen for andre gang. Hun hadde ikke svar på mine mange spørsmål. Jeg opplever også hvordan svar gir trygghet. Det er også slående å oppleve min datters selvstendighet ut i fra en konstant erkjennelse fra meg. Her arv, men også miljø. Hennes grunn, hennes fundament er tuftet på «sannheter» fra meg.

Nami: «Jeg kommer fra deg?!»

Meg: «Ja det gjør du».

Nami: «Jeg var inni din mage, du og pappa lagde meg!?».

Meg: «Det er riktig».

Nami: «Vi er en familie, jeg kom først, så kom Mio, vi fire er en familie, det er vi for alltid!».

Jeg: «Ja det er vi og det kommer vi alltid til å være».

I lys av hennes oppdagelser og hennes konstante behov for bekreftelse, ser jeg også hvor min mor kom til kort, og hvorfor mine spørsmålene stadig ble større å større, i alle fall ikke mindre. Hun hadde ikke svar på mine mange spørsmål. Jeg opplever også hvordan svar gir trygghet.

Denne tryggheten gir meg også en trygghet i morsrollen. Igjen fletter arv og miljø seg sammen til en herlig smørje. Og vet en ikke bedre, eller reflekterer en ikke over slikt, kan en tragisk begynnelse lett bli til en selv oppfylt profeti. Når jeg nå tenker tilbake på min mor og ser meg selv som mor, ser jeg at det faktum at jeg ble forlatt ikke alene er forklaringen på mitt sorte hull. Arv og miljø er sammenvevd i en større helhet.

Følelsen av at jeg ikke skulle vært her kan nok ha vært begynnelsen på min eksistensielle søken. Men miljø har også blandet seg inn og nok gjort det hele litt større og mer komplekst. Det er nok kanskje mer rett å kalle mitt sorte hull for tap. Og med tap kommer også sorg.

Jeg har lært og lærer stadig at denne sorgen kommer nok alltid til å farge mitt liv, mine valg og hvordan jeg opplever og svarer på eksistensielle spørsmål. Men det jeg ser tydeligere nå er at selv om noe ligger i genene, arv, kan også mye tilskrives miljø.


Uma Feed Tjelta arbeider som freelance scenekunstner og skuespiller.

DENNE ARTIKKELEN ble først publisert på Maddam, 25. april.

Kategorier:Global

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar