Miljø

River Blue: Prisbelønt dokumentar om moteindustrien – les intervju med regissør Roger Williams

River Blue er en prisbelønt dokumentar som setter søkelyset på hvordan klesindustrien påvirker både mennesker og miljøet. Her er et intervju med regissør og miljøaktivist Roger Williams, om filmen og om klesindustriens framtid.

Se trailer for filmen River Blue (2017) nederst i denne artikkelen.

Team-Picture-Roger-color1

Regissør Roger Williams. Foto: RiverBlueMovie.eco

Moteindustrien har en enorm innflytelse på miljøet, og kan være av avgjørende betydning for å nå FNs bærekraftsmål, de 17 globale målene vi skal nå innen år 2030. Dette er en industri som kan sies å være knyttet til hvert eneste ett av de 17 målene. Det ble lagt mye vekt på akkurat disse sammenhengene ved UNRICs visning av filmen River Blue i Stockholm i forbindelse med den internasjonale moterevolusjonsuka i april.

Den prisvinnende dokumentaren skildrer en av verdens mest forurensende industrier og snakker med moteskapere og miljø- og vanneksperter verden over for å se nærmere på hvordan klærne våre lages og hva vi kan gjøre for å gjøre industrien mer bærekraftig.

UNRIC har snakket med regissør og miljøforkjemper Roger Williams om filmen og om moteindustriens framtid:

Hvordan fikk du ideen til denne filmen?

– Jeg ønsket å lage en miljøfilm. Jeg hadde aldri laget den typen film før, og jeg syntes jeg burde. Jeg ville at den skulle handle om vann, så jeg gjorde research på vannrelaterte temaer som overfiske, fiskeoppdrett, demninger, jordbruk og sprøytemidler. Det som skjedde var at vi kom over et satelittbilde fra Kina som viste en blåsvart flekk som kom ut av en elv. Da vi undersøkte dette nærmere viste det seg å handle om jeansproduksjon, og at vannet fikk den mørke fargen fra fargestoffer i olabuksa.

– På dette tidspunktet skjønte vi at vi hadde funnet en historie vi virkelig kunne grave i. Olabuksa er ikonisk og et klesplagg som nesten alle i verden eier minst ett par av. Jo mer vi leste om mote jo større syntes problemet å bli, og det overrasket oss da vi skjønte at mote er den nest mest forurensende industrien i verden, etter oljeindustrien. Vi syntes at dette problemet er svært underrapportert og det ønsket vi å gjøre noe med.

Hva var det beste og verste øyeblikket under produksjonen?

– For meg var de beste øyeblikkene å være på Zambezi-elven og ved Victoriafallene. Dette er svært spesielt sted på grunn av dyrelivet. I tillegg likte jeg svært godt møtet med den bærekraftige jeansprodusenten Italdenim, fordi de har gått gjennom hele produksjonen sin og greid å gjøre betydelige endringer for å gjøre den bærekraftig. Eieren, Luigi Caccia er en fantastisk fyr.

– De verste øyeblikkene var i Bangladesh, fordi både landet og miljøet der ser ut til å være helt ute av kontroll. Lufta der gir fra seg en kjemisk lukt. Fra øyeblikket jeg kom og til jeg dro igjen hadde jeg konstant hodepine på grunn av luftkvaliteten. I tillegg er det et svært farlig land å jobbe i.

Som nevnt har du et spesielt fokus på olabukser i filmen. Hva er det med denim som er så komplisert og så farlig for miljøet?

– Denimproduksjon har en svært intensiv bruk av vann og fargestoffer – kanskje mer intensiv enn noen annen tekstil jeg vet om. Mengden kjemikalier som brukes er helt utrolig, og det er et overforbruk av etsende stoffer. Vanligvis brukes kjemikaliene kun én gang, og man kvitter seg gjerne med det giftige vannet på en uansvarlig måte. Luigi Caccia fra Italdenim greide å redusere og erstatte 19 ulike kjemikalier i sin fabrikk ved å bruke den naturlige ingrediensen kitosan, og ved å revurdere hvert aspekt ved produksjonen sin, blant annet ved å gå til anskaffelse av et vannrensningsanlegg. Fabrikken er fremdeles lønnsom og kan konkurrere med andre produsenter.

Tror du det er en endringsbølge på vei? Eller kommer moteindustrien til å fortsette i det samme sporet også i fremtiden?

– Jeg ser at det er en endringsbølge på vei, og jeg tror at vi vil se betydelige forandringer både for store og små bedrifter i løpet av de fem til ti neste årene. Jeg har vært i kontakt med produsenter av ulik størrelse som har takket oss for at vi har laget denne filmen. Dette er progressive merkevarer som vet at endringer må til, og de gjør det de kan for å få det til. I tillegg har de begynt å høre stadig mer fra forbrukere som krever bærekraftige klær.

Hva tror du er de tre viktigste neste stegene for varige endringer for et mer bærekraftig forbruk av klær?

– For det første må vi begynne med bedre måter å tilsette farge på. Jeg har sett fargestoffprodusenter endre den kjemiske strukturen i produktene sine, slik at fargen lettere setter seg i tekstilene og man kan bruke mindre vann. Det vil også hjelpe å benytte mer naturlige og plantebaserte fibre.

– For det andre vil jeg nevne vannreduksjon og vannbehandling. Vi bør finne nye metoder for farging og ferdigstilling som kan redusere vannmengden med opp mot 90 %. Jeg har hørt om ny teknologi for vannrensning og -reduksjon som er tilgjengelig eller på forskningsstadiet, og om utvikling som er mulig å implementere på produksjonsanlegg allerede nå dersom man har viljen til å gjennomføre det.

– For det tredje tror jeg det handler om markedsføring. Trenger vi virkelig flere slitte olabukser, eller er det bare noe produsentene vil ha oss til å tro? Forbrukere bør være mer obs hvor skadelig mote kan være og de må begynne å spørre etter mer bærekraftige klær. Forbrukeren, merkevarene, klesprodusentene, og kanskje til og med regjeringene spiller en rolle her.

… og hva med de tre viktigste stegene for verdens forurensede elver?

– Slutt å dumpe giftige kjemikalier i dem. Dette er nok en situasjon der myndigheter må forbedre miljøpolitikken sin, eller så må kjedene bedre kontrollere varene de kjøper fra ulike produsenter. Akkurat nå virker det som om merkevarene ikke ønsker å vite hvor produktene sine kommer fra, slik at de kan påberope seg å være uvitende om det som skjer.

– Jeg har hørt om merkevarer som prøver å implementere vannrensningsanlegg i Bangladesh, men som møter motgang fordi produsentene ikke vil bruke penger på det, og fordi myndighetene i landet ikke har makt til å håndheve sine egne miljølover.

– I tillegg bør vi sørge for incentiver slik at flere merkevarer begynner å behandle vannet før de slipper det ut eller at flere produsenter benytter nyere teknologi slik Italdenim har gjort. Incentiver kan tilbys av både merkevarene, myndigheter, eller til og med av Verdensbanken, for å finansiere nye infrastrukturer.

– Til slutt, enda en gang: Alle må spille sin rolle for å gjøre vannløp og vassdrag tryggere. Som vi har sett med elven Themsen i London: det er mulig å vekke en biologisk død elv til live igjen – kanskje ikke perfekt, men den kan fylles med fisk- og planteliv og bli en levende del av samfunnet for øvrig.

Denne artikkelen ble først publisert på UNRICs nettsider, 22. mai.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.